For ca. ett år siden dro jeg som ledsager for min voksne datter på «Inn på tunet» for første gang. I utgangspunktet var jeg der kun som støtte for henne. Etter å ha vært med noen ganger, kjente jeg at dette gjorde godt for meg også. Jeg er ikke i arbeid pga helseutfordringer, og gjennom pandemi og ved å ikke ha et arbeid å gå til, så kjente jeg hvor godt det gjorde meg å møte medmennesker. Jeg har begrenset kapasitet, og har ikke kunnet bidra til mye rent fysisk, men der kunne jeg få gode samtaler, kjenne på humor og menneskeverd til tross for sykdom.
Inn på tunet har blitt noe svært positivt for meg. Jeg får være meg selv, slik jeg er, bli godtatt, og verdsatt. Får dele erfaringer, ha gode samtaler. Oppleve mening, mestring og kjenne på et fellesskap.
Å ha dette tilbudet er med på å pleie den psykiske helsen. Mange kjenner på ensomhet. Vi lever i et samfunn som tydelig sier at det skal lønne seg å jobbe, alle må bidra. Når man ikke klarer det, så blir man annenrangs mennesker. Snyltere… Inn på tunet er en viktig motvekt til dette menneskesynet. Vi har alle en verdi, uavhengig av hva vi presterer.
Jeg ønsker at «Inn på tunet» skal bli et permanent tilbud i alle kommuner. En hver kommune burde prise seg lykkelige over at noen faktisk er villige til å åpne sitt hjem og ta imot mennesker som faller utenfor. Det er verdifullt for både uføre og mennesker som sliter psykisk. Sammen står vi sterkere.
Deltakerne på Inn på tunet
45 år, utenfor arbeidslivet siden 2017